UNDERVEIS

Dag 12 ut fra NZ


Vi har ca. 200 nautiske mil igjen til Fiji nå, et par dagsetapper under gode forhold. Vi har vært på havet i to uker. Det er nesten like lenge siden vi så land sist.

Jeg hadde trodd det skulle bli vanskelig å være så isolert, klaustrofobisk kanskje. Men det har vært uproblematisk. En firetimers nattevakt flyr avgårde mens man hører på musikk og kikker på stjernehimmelen. Ikke noe nordlys her, men melkeveien er en god erstatning og stjerneskuddene raser forbi med en slik frekvens at jeg begynner å slippe opp for ønsker. Jeg går særdeles lyse tider i møte om bare halvparten av stjerneskuddønskene mine går i oppfyllelse.

Jeg har vært på havet før, jeg kan tilogmed erindre og ikke ha sett land på noen kanter før. Forskjellene består i at jeg uten unntak har vært ombord på mye større fartøy og at jeg aldri har vært så langt ute. Jeg har heller aldri sett på havet som noe spesielt vakkert, eller som et stykke natur, men her ute, nå, er det så annerledes. Jeg ser skjønnheten i bølger og masse vann. Langt til havs kan man se været rundt deg ut fra skyene. Man kan se været som treffer en om 7-8 timer nærme seg sakte, og man føler seg i ett med naturen på måter jeg bare sjelden har opplevd langt til fjells før. Jeg har kommet meg over kvalmen og uroen fra de første dagene og nå nyter jeg bare å være underveis.

I 1969 deltok Bernard Moitessier i «Golden Globe», verdens første solo, verden-rundt regatta. Denne regattaen hadde 9 deltakere der bare én fullførte og der en annen ble schisofren og til slutt tok selvmord ved å forlate båten sin midt i Atlanterhavet. Moitessier lå an til å vinne, men etter å ha rundet Kapp Horn bestemte han seg for å fortsette videre verden rundt én gang til fordi han ?trivdes så godt?. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønner hva som er tiltrekkende ved å være til havs. Livet her er enkelt. Slitsomt til tider, men enkelt, ekte og liketil.

Vi sjekket ut av New Zealand den 27. april. De første dagene var litt tøffe med mye vind fra feil retning og vi ble tvunget til å gå nesten rett østover. Den tredje natta kom vi ut for en stiv kuling, igjen fra feil side.





Da dette var mer «vær» enn vi noensinne har prøvd å seile i ble det litt interessant «i støytan», men vi gjorde det vi trodde var riktig og kom ut av det i riktig ende og på rett kjøl. Vi feira soloppgangen med å klippe håret mitt på fordekket.

Foruten å tilbinge de første dagene i angst og usikkerhet og med konstante justeringer for stadig økende vinder brukte vi også en del tid på å prøve å finne ut hvor vi hadde stuet sjøbeina våre. Det skulle gå tre-fire dager før de på mystisk vis dukket opp. Frem til da var spising en geskjeft som ble foretatt ut fra nødvendighet mer enn lyst, og mest mulig tid ble tilbragt på dekk. Til tross for dette ble det ofret litt til sjøgudene underveis, men etter de første dagene har ingen av oss hatt problemer.

Vi hadde før vi starta hørt at så lenge vi bare kom oss to-tre dagsetapper fra New Zealand så ville ikke været by på problemer. Dette viste seg å holde stikk på den måten at vi ikke kom ut i mere uvær. Istedet fikk vi andre utfordringer i form av vindstille og for lite vind til å komme oss noen steds. Vi følte ikke at det gikk spesielt fort med tanke på både de første dagene der vi måtte gå østover og de påfølgende vindfattige dagene. Vi var kanskje ikke heller istand pga. manglende erfaring å utnytte forholdene til det maksimale og tenkte med oss selv at «man kan ikke regne med racerfart som førstereisgutter heller». Stor var dermed overraskelsen da vi ti dager ut fra New Zealand for første gang fikk se annet liv enn flygende fisk og ditto fugler; vi så plutselig et par seil i horisonten litt bak oss. Vi kalte dem opp på radioen, vel vitende om at disse nok tilhørte den gruppen av båter som skulle forlate NZ en uke etter oss. Da vi etter et par minutter avsluttet med «Liberty out» og la fra oss radioen kunne vi måpende konstatere at ikke bare kjente disse menneskene båten vår fra Whangarei, de hadde også startet fra samme punkt som oss. Ett og et halvt døgn før oss. Til alt overmål mente de vi hadde «made good speed». Vi takket for det usannsynlige komplimentet.

Tre dager senere var det definitivt slutt på fremdriften. På et døgn karet vi oss 17 nautiske mil nærmere Fiji. Utelukkende på grunn av drift. Hele dagen blåste det for lite til at det var vits å så mye som prøve å seile. Jeg lå utpå kveldinga på toppen av kahytt taket og leste en bok mens sola forberedte seg på å ta kveld. Mens Carl Hamilton tok av med Middle East Airlines til Beirut var jeg såpass oppslukt av handlingen at jeg nesten hørte flyet ta av. Da flyduren fortsatte til tross for at Hamilton for lengst hadde sjekket inn på hotellet i midtøsten begynte jeg å ane uråd og tok meg bryet med å kikke rundt meg. Et par sekunder seinere ropte jeg ned til Egil som puslet rundt i båten under meg at han «får sette over kaffen, vi får besøk!». En større seilbåt kom puslende for motor rett mot oss der vi lå å rullet frem og tilbake i dønningene. De tok en runde rundt oss, lurte på om alt gikk bra og hvor vi skulle, deretter fortsatte de, lenge før kaffen hadde blitt ferdig. Stillehavet begynner å bli folksomt.


La meg her skyte inn et fakta om seilbåter: Når en seilbåt har vind i seilene ?lener? den seg på en måte over på seilene. Dette medfører at båten blir liggende på skeiva, som vi sier nord for plarsirkelen. Dette er litt uvant men man blir da vant med det. En bieffekt er at båten ligger stabilt til en side og ikke ruller nevneverdig i bølgene og dønningene.

La meg så skyte inn et fakta om havet: Ute på det åpne havet er det bestandig dønninger.

Den observante leser vil fra det ovenstående kunne dedusere seg fram til at når det ikke er vind vil seilbåten på ingen måte forholde seg stabilt liggende på skeiva. Snarere vil tilværelsen ombord i den stilleliggende seilbåt kunne oppfattes som mistenkelig lik en permanent busstur på taket av en dobbeldekker buss på vei opp og ned Trollstigen i 90 km/t. Slik tilbrakte vi altså hele gårsdagen da vi fikk besøk.

I går natt var forøvrig den første natta jeg ikke trengte å kle på meg mer enn T-skjorte da jeg gikk på vakt. Vi kommer nærmere nå! Fleecejakka blir snart putta i en plastpose og stuet lengst bort i det mest utilgjengelige skapet.