Exit Fiji, enter Vanuatu

We're currently in Lautoka, the sugar capital of the world, incidentally also the place were we intend to clear out from Fiji first thing tomorrow. 500 Nautical miles of open ocean awaits us before we can clear in to Vanuatu. Should take us anywhere from 5 to 12 days. So until then, be nice to each other, wear sunscreen and don't accept rides from candymen! We'll try and do the same.

Ciao

Updates at sea

In the future, on passages, we will update our blog every other day with messages such as the following one. If you click on the link you'll see where we are on googlemap. Pretty neat, eh?

We are able to do this even if we don't have internet access. Technology rock!

Fra de seilende:
Egil og Øyvind seiler avgårde og har det bra!
Egil and Øyvind are sailing happily along and are OK
ESN:0-7402902
Latitude:-17.6005
Longitude:177.4413
Nearest Location:not known
Distance:not known
Time:05/31/2009 05:52:48 (GMT)
http://maps.google.com/maps?f=q&hl=en&geocode=&q=-17.6005,177.4413&ie=UTF8&z=12&om=1

ISLAND HOPPING - DINGHY STYLE

Day of the dinghy:
Today we decided to make fully use of our luxurious inflatable sailing-rigged dinghy. We had anchored up in the coral-pool surrounding the island of Beqa and wanted to go for a little excursion and do some island hopping in that, for once, pretty calm ocean. It was our first open water head-out with this Gods-gift of an inflatable and it sure proved its worth. It's the coconut-collecting machine.

FIJI

Jiiiiiiiiiiiiiiiiiii!

Arriving Fiji was in the category of great feelings. Even though the capital; Suva didnt give us the perfect impression of this postcard-idyllic island kingdom, we have now learned to appreciate the beauty of bay to bay and island cruising. The sport of anchoring up in exotic coves surrounded by coral reefs and crystal clear water; chill out, go diving, surfing, climbing, and all that, has now proven itself worthwhile. We are enjoing things.
Please dont let me grow tired of sunsets and coconuts.

The headlamp

My Petzl Tikka Plus, my first personal acquaintance with diode techonology. It was bought at «førsteutikken i Näätämö», it was even on sale, i remember the day clearly. It was an impulse purchase, but a good one nonetheless. That headlamp has seen action on four different continents. It has survived military operations (it was anyway camouflage), rock climbing, numerous camping trips, skiing and hunting. Countless books has been read in its light. I've had that headlamp for longer than I've been able to hang on to any girlfriend. It was even handy to have around the boat, cranking out hundreds of hours of light on three AAA batteries.

Now it's at 25 degrees 30.86 minutes S, 177 degrees 01.80 minutes W, about 380 nautical miles south of Fiji. If anyone is going that way and finds it, can you please bring it back? You might need diving equipment, it's about 3000 metres deep there.

It was swept off my head as I was leaning over the side and the jib sheet snapped upwards. «Too bad it wasn't on» I thought as I watched it disappear, «it would have been cool to watch the light sink».

ØYVINDS BI-ANNUAL HAIRCUT

Per vote on facebook: Øyvind's bi-annual haircut.

Yet to come: "Øyvind's bi-annual haircut: The Movie"

FIJI!!

The very first survival report: Suva, Fiji

All those of you who had placed your bets on our shipwrecking or giving up already on the first leg: You've lost your money! All those of you who's placed money on us failing miserably at a later stage: you're still in the game!

So we've landed on Fiji. Egil for the second time after getting stuck here on his way from LA, me for the first time. We anchored in Suva harbour in the morning the 13th feeling pretty knackered after 16 days at sea and spending the entire last night tacking back and forth in between some islands. We were trying to get to Suva against a current and wind who had joined forces in trying to convince us of the futility of such an undertaking.
We had a pretty interesting start of the journey. For the first three or four days the wind was blowing good. Excellent sailing wind. If you were going anywhere but from south to north, for instance if you have decided to take your boat from New Zealand to The South Pole. We were not. The whole thing was topped off with a gale the forth night blowing up to 35 knots.

We got out of it allright though, even though that was the worst weather we've sailed in. We were down to our smallest sails in the end. We were so happy when the morning came we celebrated by cutting my hair on the foredeck. Should anyone feel the need for a haircut done in a 30 knot blow, Egil is your guy!

The gale incidentally coincided with the retrieval of our sealegs that up until the third or fourth day had been stowed somewhere were we were unable to locate them. The only time spent below deck those days were pretty much time spent asleep. Food was mostly meals that we had cooked before leaving, anticipating the upcoming misplacement of sealegs. However by the third day the remaining pre-cooked meals were turning greener than our faces, and it was about time to toughen up and deal with life awake below deck and in front of the stove. No more problems from that point on.


After our little gale-experience the winds turned the other way: our way. Too bad they at the same time decided to take some time off. We spent a lot of time in fickle winds, keeping us busy changing sails to try and keep moving in 4-8 knots of wind. We had 5-6 days of several hours spent rolling around in the swell without being able to move. Also towards the end we had a full day, 24 hours straight, without going anywhere (diesel cost $$, wind is free you know). We were therefore pretty amazed when we at day ten out from NZ saw sails in the horizon and raised a dutch yacht (incidentally called «Libertijn») on the VHF. It turned out they had started out from the same place as us, only one and a half day before us, and we were even north of them! They complimented us on making «good speed». Big smiles!



Other than that, nothing much. We've got to use ALL our sails, from storm jib to gennaker. We've spent some time repairing our 50 year old lightwind genoa and other bits and pieces.



Egil had a pod of dolphins keeping him company for hours on one of his nightshifts. Some days out from New Zealand a small bird came out to us. Not a sea-bird, just a little fellow that had probably been blown off shore by the winds. He came to us and rested for some time under our sprayhood, but he was too scared to eat the bread we tried giving him or to stay along for the rest of the trip to Fiji.

The days have gone by leisurely. We have kept the boat moving, eaten, slept, read, enjoyed the scenery (yes, the ocean do have «scenery»!), and let the windwane do the steering for us. Other than steering in and out of Whangarei and Suva respectively, we have helmed for one hour altogether for 16 days... And then, finally; FIJI!!!

..and now we're in Suva. Not the nicest of places, but good enough after two weeks at sea. It's pretty dirty, smelly and worn down, but still charming and friendly. And we get to do our blogging and laundry, but we hope to move on from here shortly. Hopefully in a couple of days. We hope to cruise our way in one- and two day legs up to Lautoka were we are gonna clear out and head over for Vanuatu. Both Lautoka and Suva is on Viti Levu, the Fijian main island. Lautoka on the west coast and Suva in the south.

RUTINER

Dagene våre består stort sett av:

1: Holde båten i gang. Skifte seil eller justere kursen. Vi har et vindror som gjør at vi slipper å styre for hånd hele veien. Vindroret styrer båten relativt etter vinden. Mao. Om vinden dreier dreier vi også og vi må derfor holde litt øye på rorkaren. I tillegg er det en del småjusteringer å gjøre med vindroret, båten må bl.a. være korrekt trimmet for at det i det hele tatt skal fungere. I tillegg kommer litt tilfeldig vedlikehold og rydding, alt etter behov og lyst.

2:Sove. Vi spiser middag sånn ca. Når det blir mørkt, altså i seks-sju tida. Etter dette går en av oss til sengs og sover til den andre vekker han ved midnatt om ikke han trenger hjelp til f.eks. Seilskifte i dårlig vær eller lignende. Midnattsvakta går frem til klokka 0400, da er det vaktskifte igjen, og førstemann legger seg igjen mens den andre går vakt frem til.... den andre våkner. Det blir lyst ca. mellom klokka seks og sju og etter det er det ikke noe problem å holde seg våken, så vi tilstreber å la den som sover få sovet ut mest mulig. Når han omsider våkner er det frokost før morravakta evt. legger seg nedpå litt for å ta igjen en time eller to med søvn, alt etter behov. Om dagen tar vi vaktordninga som det passer, men stort sett er en av oss på dekk. Altså vakt fra: middag til midnatt, midnatt til fire og fire til frokost.

3: Spise: Frokost, lunsj og middag. Når det passer.

4: Fritid. Her inngår det mye lesing og musikklytting. Vi hører også en del på lydbøker, spesielt på nattevakt. Av og til litt styrketrening i form av armhevinger eller situps. Når vi har ligget stille eller gått sakte har det hendt at vi har tatt oss litt svømmetrening rundt båten.

UNDERVEIS

Dag 12 ut fra NZ


Vi har ca. 200 nautiske mil igjen til Fiji nå, et par dagsetapper under gode forhold. Vi har vært på havet i to uker. Det er nesten like lenge siden vi så land sist.

Jeg hadde trodd det skulle bli vanskelig å være så isolert, klaustrofobisk kanskje. Men det har vært uproblematisk. En firetimers nattevakt flyr avgårde mens man hører på musikk og kikker på stjernehimmelen. Ikke noe nordlys her, men melkeveien er en god erstatning og stjerneskuddene raser forbi med en slik frekvens at jeg begynner å slippe opp for ønsker. Jeg går særdeles lyse tider i møte om bare halvparten av stjerneskuddønskene mine går i oppfyllelse.

Jeg har vært på havet før, jeg kan tilogmed erindre og ikke ha sett land på noen kanter før. Forskjellene består i at jeg uten unntak har vært ombord på mye større fartøy og at jeg aldri har vært så langt ute. Jeg har heller aldri sett på havet som noe spesielt vakkert, eller som et stykke natur, men her ute, nå, er det så annerledes. Jeg ser skjønnheten i bølger og masse vann. Langt til havs kan man se været rundt deg ut fra skyene. Man kan se været som treffer en om 7-8 timer nærme seg sakte, og man føler seg i ett med naturen på måter jeg bare sjelden har opplevd langt til fjells før. Jeg har kommet meg over kvalmen og uroen fra de første dagene og nå nyter jeg bare å være underveis.

I 1969 deltok Bernard Moitessier i «Golden Globe», verdens første solo, verden-rundt regatta. Denne regattaen hadde 9 deltakere der bare én fullførte og der en annen ble schisofren og til slutt tok selvmord ved å forlate båten sin midt i Atlanterhavet. Moitessier lå an til å vinne, men etter å ha rundet Kapp Horn bestemte han seg for å fortsette videre verden rundt én gang til fordi han ?trivdes så godt?. Jeg skjønner det nå. Jeg skjønner hva som er tiltrekkende ved å være til havs. Livet her er enkelt. Slitsomt til tider, men enkelt, ekte og liketil.

Vi sjekket ut av New Zealand den 27. april. De første dagene var litt tøffe med mye vind fra feil retning og vi ble tvunget til å gå nesten rett østover. Den tredje natta kom vi ut for en stiv kuling, igjen fra feil side.





Da dette var mer «vær» enn vi noensinne har prøvd å seile i ble det litt interessant «i støytan», men vi gjorde det vi trodde var riktig og kom ut av det i riktig ende og på rett kjøl. Vi feira soloppgangen med å klippe håret mitt på fordekket.

Foruten å tilbinge de første dagene i angst og usikkerhet og med konstante justeringer for stadig økende vinder brukte vi også en del tid på å prøve å finne ut hvor vi hadde stuet sjøbeina våre. Det skulle gå tre-fire dager før de på mystisk vis dukket opp. Frem til da var spising en geskjeft som ble foretatt ut fra nødvendighet mer enn lyst, og mest mulig tid ble tilbragt på dekk. Til tross for dette ble det ofret litt til sjøgudene underveis, men etter de første dagene har ingen av oss hatt problemer.

Vi hadde før vi starta hørt at så lenge vi bare kom oss to-tre dagsetapper fra New Zealand så ville ikke været by på problemer. Dette viste seg å holde stikk på den måten at vi ikke kom ut i mere uvær. Istedet fikk vi andre utfordringer i form av vindstille og for lite vind til å komme oss noen steds. Vi følte ikke at det gikk spesielt fort med tanke på både de første dagene der vi måtte gå østover og de påfølgende vindfattige dagene. Vi var kanskje ikke heller istand pga. manglende erfaring å utnytte forholdene til det maksimale og tenkte med oss selv at «man kan ikke regne med racerfart som førstereisgutter heller». Stor var dermed overraskelsen da vi ti dager ut fra New Zealand for første gang fikk se annet liv enn flygende fisk og ditto fugler; vi så plutselig et par seil i horisonten litt bak oss. Vi kalte dem opp på radioen, vel vitende om at disse nok tilhørte den gruppen av båter som skulle forlate NZ en uke etter oss. Da vi etter et par minutter avsluttet med «Liberty out» og la fra oss radioen kunne vi måpende konstatere at ikke bare kjente disse menneskene båten vår fra Whangarei, de hadde også startet fra samme punkt som oss. Ett og et halvt døgn før oss. Til alt overmål mente de vi hadde «made good speed». Vi takket for det usannsynlige komplimentet.

Tre dager senere var det definitivt slutt på fremdriften. På et døgn karet vi oss 17 nautiske mil nærmere Fiji. Utelukkende på grunn av drift. Hele dagen blåste det for lite til at det var vits å så mye som prøve å seile. Jeg lå utpå kveldinga på toppen av kahytt taket og leste en bok mens sola forberedte seg på å ta kveld. Mens Carl Hamilton tok av med Middle East Airlines til Beirut var jeg såpass oppslukt av handlingen at jeg nesten hørte flyet ta av. Da flyduren fortsatte til tross for at Hamilton for lengst hadde sjekket inn på hotellet i midtøsten begynte jeg å ane uråd og tok meg bryet med å kikke rundt meg. Et par sekunder seinere ropte jeg ned til Egil som puslet rundt i båten under meg at han «får sette over kaffen, vi får besøk!». En større seilbåt kom puslende for motor rett mot oss der vi lå å rullet frem og tilbake i dønningene. De tok en runde rundt oss, lurte på om alt gikk bra og hvor vi skulle, deretter fortsatte de, lenge før kaffen hadde blitt ferdig. Stillehavet begynner å bli folksomt.


La meg her skyte inn et fakta om seilbåter: Når en seilbåt har vind i seilene ?lener? den seg på en måte over på seilene. Dette medfører at båten blir liggende på skeiva, som vi sier nord for plarsirkelen. Dette er litt uvant men man blir da vant med det. En bieffekt er at båten ligger stabilt til en side og ikke ruller nevneverdig i bølgene og dønningene.

La meg så skyte inn et fakta om havet: Ute på det åpne havet er det bestandig dønninger.

Den observante leser vil fra det ovenstående kunne dedusere seg fram til at når det ikke er vind vil seilbåten på ingen måte forholde seg stabilt liggende på skeiva. Snarere vil tilværelsen ombord i den stilleliggende seilbåt kunne oppfattes som mistenkelig lik en permanent busstur på taket av en dobbeldekker buss på vei opp og ned Trollstigen i 90 km/t. Slik tilbrakte vi altså hele gårsdagen da vi fikk besøk.

I går natt var forøvrig den første natta jeg ikke trengte å kle på meg mer enn T-skjorte da jeg gikk på vakt. Vi kommer nærmere nå! Fleecejakka blir snart putta i en plastpose og stuet lengst bort i det mest utilgjengelige skapet.